|
Kolbjørn Gåsvær: Max Tau og Olav Duun Tau skriv i boka "En flyktning finner sitt land" litt om korleis han opplevde Duun: "En dag skrev Duun til meg, og jeg ble en smule forskrekket: "Du slapp altså gjennom piggtråden i siste øyeblikk. Nå håper jeg at du er i sikkerthet her." Dikteren levde i ensomhet, men full av uro. Han klippet ut artikler om verdenspolitikk fra avisene, var bekymret for menneskeheten og levde med i det hele der i sitt høytliggende hus i Ramberg i nærheten av Holmestrand. Han var, skrev han, ikke helt sikker på om jordskorpen var sterk nok til å holde nede den vulkanen som nå holdt på å bryte ut." Vidare skriv Tau nokre sider seinare: "En av mine fineste opplevelser ble et besøk hos den store dikter som jeg hadde så dyp ærbødighet for. Olav Duun hentet meg på stasjonen. Han mønstret meg, og jeg følte det som om han spurte hvordan det gikk an at jeg spaserte omkring her i frihet mens de andre ble forfulgt? Som alle mennesker som er i stand til å ta smerten opp i seg, var også Olav Duun i bunn og grunn en glad mann. På sin norske måte ga han denne gleden uttrykk. Da jeg takket for den lykkelige stemning han skapte, pekte han på flasken og sa: "Det er bare den vi kan takke for den." Så reiste han seg plutselig og gikk ut i kulden, uten frakk, efter at han hadde skåret en skive brød i små biter. Han rakte ut hånden, og fuglene kom. Da jeg så ham stå slik, måtte jeg tenke på Frans av Assisi. Men han vinket avvergende med hånden da han fikk se mitt andektige ansikt. "Kjære deg, de kommer bare fordi de er sultne." Det hører til de store gaver i livet at det finnes mennesker som man føler seg hjemme hos fordi man også kan tie sammen med dem. Hos Olav Duun glemte jeg ikke bare tiden, hos ham hadde jeg også funnet det hjem jeg trodde jeg hadde mistet." Så, utpå vårparten i 1939, skriv Tau dette: "Full av glade forventninger gikk jeg gjennom gatene med et brev i hånden. For meg var det som et æresborgerbrev. Det var fra Olav Duun, som skrev at han ville komme til Oslo neste dag, og ville treffe meg i Frimurerlosjens restaurant. Da jeg fortalte hans forlegger, Olaf Norli, dette, rystet han på hodet. "Det begriper jeg ikke. Der har han da aldri vært før." Norli fulgte meg, og utenfor inngangen sto dikteren. Skjønt han ikke var særlig stor av vekst, var han i mine øyne en av de helt store på denne jord. Her i byen virket han noe mer sky og tilbakeholden enn ellers, og det varte en god stund før han tødde opp, som han selv sa." Under oppholdet her i restauranten, presenterte Duun Eugenia Kielland for Max Tau. "Nå skal du snart få lære å kjenne en dame som egentlig selv er dikter," sa han. "Hun har skrevet fine dikt og ypperlige noveller. Men i mange år nå, har hun satt all sin kraft inn for oss forfattere. Særlig har hun tatt seg av de unge dikterne. Om du vil, kan du kalle henne den norske litteraturs jordmor. Ihvertfall har vi aldri hatt noen bedre fødselshjelper." Han hadde såvidt snakket ut, da en beskjeden, men fornemnt utseende dame kom bort til oss. Eugenia Kielland hadde kritiske øyne, for hun betraktet meg så gjennomtrengende at det ikke var mulig å ha den minste anelse om hva hun tenkte. Men så smilte hun, og det var som hun sa: "Vi to skal nok komme til å forstå hverandre, bare vent, så skal du få se." Vi ble imidlertid ikke sittende lenge på restauranten, for malerinnen Agnes Hiorth kom og tok oss med til sitt atelier. Hun viste oss bildene av en naiv maler, hvis bilder fylte oss med forundret begeistring. Olav Duun virket fullt ut lykkelig i disse timene." Olaf Norli seier etterpå at Duun var i så fin form, så sunn og sterk, at han var sikker på at han framover kom til å skrive enda finere bøker enn han hadde gjort til no. Slik kom det ikkje til å gå. 13. september 1939 døde Duun, og Tau skriv slik om dette i boka si: "Da jeg sto utenfor Aftenpostens vinduer, fikk jeg se en meddelelse som overveldet meg fullstendig. Olav Duun var død på samme dag som verdenskrigen brøt ut. Jeg leste det om og om igjen og var ikke i stand til å fatte det. Nå følte jeg meg aldeles alene. Ingen kunne ane hva som ville skje i morgen, men jeg følte det som om jeg hadde mistet ethvert holdepunkt. (Merk at Tau her fer feil med datoane. Krigen braut ut 1. september, da tyskarane gjekk inn i Polen. Duun døde 13. september.) Da jeg kom tilbake til mitt værelse, var jeg fylt av andektig takk overfor min venn, som hadde gjort meg så uendelig rik gjennom sin diktning og sin menneskelighet. Det var jo ikke mer enn noen uker siden jeg trodde at først nå ville han komme til å utfolde sine krefter for fullt. Hadde hans munterhet bare kastet oss blår i øynene? Tok han menneskenes lidelser så tungt at han ikke kunne bære dem lenger?" Da Tau litt seinare kjem til Norli, seier denne at han ikkje kan trøste, men han har ei oppgåve: "Noen trøst kan vi ikke gi deg, men nå må De gi uttrykk for hva Olav Duun betyr for oss alle." Norli vil at han skal skrive minneord. Tau trur ikkje han maktar det, men ved skrivehjelp får han det til, og minneordet står i "Tidens Tegn". Tau var også med i krematoriet. Dei var ikkje mange, men han reknar opp Johan Bojer, Inge Krokann og Sigurd Christiansen, og så skriv han: "Men den som hørte stemmen til hans store beundrerinne, Sigrid Undset, han følte det som om han hørte selve morens veklage. Lenge ble vi sittende sammen hos Olaf Norli. Olav Duuns åndelige kraft og de skikkelser han hadde skapt, var oss så nær, at vi var i stand til å leve videre."
|